Jeg_Lurer

Jeg Lurer Hvorfor endte jeg opp her' Jeg av alle.. Alt jeg ville var å leve et alminnelig liv, men her er jeg på vei til Irak, på vei inn i en verden full av krig og smerte. Når faren min fikk høre at jeg fikk en forespørsel om å bli med norske styrker ned til Irak, ble han overlykkelige. Faren min var en gammel militærveteran, og alt han ønsket var for meg å følge i samme spor. Så jeg kunne lage et nytt kapittel i boka hans, så jeg kunne gjøre han stolt, det var det han levde for. Jeg ville ikke i krig, men når øyeblikket kom, kunne jeg bare ikke svikte han. Jeg fant ikke plass i hjertet mitt til å knuse drømmen hans, hans livsglede. Vi er framme. Jeg får et maskingevær i hendene og troppelederen spør meg ironisk; Du vet vel hvordan du bruker denne' Jeg nikker forsiktig, han smiler. På grunn av mangel på folk, blir jeg sendt rett ut på patrulje. Jeg blir plassert sammen med en fra Sverige, han heter Hugo og kommer fra Stockholm. Mens vi spaserer ser jeg meg rundt, folket oppfører seg normalt, som om ingenting har skjedd. Flere vinker og roper på Hugo, barn kommer springende for å se på geværene våres. Folk driver underholdning og salg på gatene, alle smiler, de virker lykkelige... Jeg spør Hugo hva som skjer her, og han ler. Han fortsetter; Selv om de lever i et land som er okkupert av krig betyr ikke det at de er annerledes fra oss andre, de vet vi bare er her for å hjelpe. Og hvis du prøver å kommunisere med dem, vil du merke at de er akkurat som oss. Det virker som de sivile i området har en god kjemi med Hugo, noe som kom uventet på meg, med tanke på alle tilfellene av tortur og misbruk soldater har påført sivile her i landet. Ettersom vi beveger oss videre blir det bare ferre folk. Ingen på gatene, jeg ser noen få som sniker øynene fram i vinduskarmen.. Jeg spør Hugo nysjerrig; Hva er det med folket her, det er ingen på gata, og de få du ser i vinduskarmen virker livredde, hvorfor' Han svarer at dette området er det som gjør ruten vår farlig. Det er alltid noen som står imot, og noen er så forhekset at de gjør hva som helst for å beskytte landet sitt, terrorister som de så fint kalles. Disse velger å sprenge seg selv for landet sitt, så vil de komme til paradis med 70 jomfruer til sin disposisjon. Han sier at flere av de gamle partnerene hans var blitt skadet og en blitt drept i dette området, så jeg må passe godt på. Skrik, jeg hører skrik, ikke skrik av redsel men av sinne, jeg fryser, musklene mine har stivnet. Skrikene kommer nærmere, øynene mine dogger, jeg klarer ikke se ordentlig. Jeg ser en skikkelse dukke opp et stykke foran meg. Hugo roper noe bak meg, men jeg hører ikke hva han sier, alt jeg hører er uklare skrik. Jeg hører noe sprenge bak meg, skrikene bak meg er borte. Det er bare skikkelsen foran meg igjen, hva skal jeg gjøre' Han må være maksimum 10 meter fra meg nå. Han nærmer seg, skrikene blir høyere, jeg får vondt i ørene. Skrikene stopper, hva skjedde' Synet mitt klarer til, jeg ser en mann ligge død foran meg i en dam av blod. Jeg tvinger blikket ned og ser geværet mitt rettet mot mannen. Jeg drepte han, jeg drepte et menneske med mine egne hender! Det gjør vondt, jeg faller på knærne mine, jeg krabber bort til den døde mannen, ser ikke bak meg. Det er vått, jeg sitter i blodet hans. Jeg ville ikke dette, alt skjedde bare så fort! Det begynner å renne tårer fra øynene mine. Er det sant som de sier, om å komme til paradis... Jeg lurer....